Vishnu er gud i den hinduistiske tradisjonen.
Bevareren av universet, den tusenarmede beskyttelsesguden.
Vishnu er den andre guden i Trimurti. Mens Brahma skaper og Shiva ødelegger, bevarer og opprettholder Vishnu den kosmiske ordenen. Med sin blå hud, chakraet i hånden og hvilende på slangen sin *Ananta* legemliggjør han stabilitet og nåde.
Men Vishnu er ingen statisk gud: han inkarnerer seg gjentatte ganger som avatarer på jorden for å bekjempe det onde, som Krishna, som Rama, som fisk, som løve. Vishnu-troen er kjernen i den moderne hinduismen.
Type: Hinduistisk hovedgudom, bevarer av den kosmiske ordenen, en av de tre Trimurti-gudene
Pantheon: Hinduisme (særlig Vaiṣṇavisme), buddhisme (i synkretistiske tradisjoner)
Funksjon: Bevaring av verden mellom skapelse (Brahma) og ødeleggelse (Shiva), inkarnasjon som avatar i krisetider
Hovedattributter: Fire armer med muskelhorn (Shankha), diskos (Sudarshana-chakra), klubbe (Gada), lotus (Padma)
Hovedkultsteder: Tirupati (Andhra Pradesh), Srirangam (Tamil Nadu), Vrindavan (Krishna), Puri (Jagannath), Badrinath (Himalaya)
Dašâvatâra: Matsya, Kurma, Varaha, Narasimha, Vamana, Parashurama, Rama, Krishna, Buddha, Kalki
Vishnu opptrer i Rigveda (1200–900 f.Kr.) som en mindre solgud, og hovedmyten fra denne tidlige perioden er de tre skrittene han brukte til å måle opp verdensrommet.
Han fikk status som hovedgud i Brâhmaṇa-tekstene og særlig i løpet av det 1. årtusen e.Kr. gjennom Purâṇaene. I Mahabharata (som ble til ca. 4. årh. f.Kr.–4. årh. e.Kr.) er Bhagavadgita (Bh.G.) det sentrale teologiske skriftet i vaishnavisme-tradisjonen: Krishna, den åttende Vishnu-avataren, åpenbarer for Arjuna læren om hengivenhet (bhakti).
De ti avatarene (Dashâvatâra) blir fastsatt som kanoniske i Bhâgavata Purâṇa (900-tallet e.Kr.). Tirupati-tempelet i Andhra Pradesh er i dag statistisk sett ett av de mest besøkte religiøse stedene i verden (over 30 millioner pilegrimer i året); ISKCON-bevegelsen (Hare Krishna) har spredt Vishnu-Krishna globalt siden 1960-tallet.
Hovedkultsteder i India: Tirupati / Tirumala (Andhra Pradesh, Venkateshvara-formen, verdens største pilegrimsmagnet), Srirangam (Tamil Nadu, Ranganatha-formen på øya i Kaveri, verdens største fungerende hindu-tempelkompleks), Vrindavan og Mathura (Uttar Pradesh, Krishna-avatarens fødselsregion), Puri (Odisha, Jagannath-formen med den berømte Rath Yatra-vognfesten), Badrinath (Uttarakhand, hovedkultsted i Himalaya), Dwarka (Gujarat, Krishnas kongebyen).
De 108 Divya Desam er de viktigste vaishnavistiske helligdommene i den tamilske &Saacute;rî-Vaiṣṇava-tradisjonen. Internasjonalt: over 800 ISKCON-tempel i mer enn 100 land.
Sentrale kilder: Rigveda (hymner 1.22, 1.154 ff. 7.99–100), Viṣṇu Purâṇa (hovedkilde for den teogoniske tradisjonen), Bhâgavata Purâṇa (klassisk Krishna-kilde, 12 skandha), Mahabharata (særlig Bhiṣma-parva med Bhagavadgita), Ramayana (hovedkilde for Rama-avataren), Pañcarâtra-tekstene (teologisk standardsamling for vaishnavisme).
Sekundærlitteratur: Hopkins, The Hindu Religious Tradition; Doniger, Hindu Myths; Michaels, Der Hinduismus. Geschichte und Gegenwart; Bryant (red.), Krishna. A Sourcebook; Matchett, Kṛṣṇa, Lord or Avatâra?; Hawley, Three Bhakti Voices.
Vishnu framstilles typisk som en vakker, mørkeblå mann, ofte med fire armer. I den øverste høyre hånden bærer han chakraet (Sudarshana), et skarpkantet diskosvåpen. Øverst til venstre skjellet (Shankha), nederst til høyre klubben (Gada), nederst til venstre en lotus.
Rundt halsen hans henger steinen Kaustubha. Han hviler på verdensslangen Ananta eller Shesha, eller sitter i sin himmel Vaikuntha. Hans hustru er Lakshmi, velstandens gudinne.
Vishnu bevarer Dharma, den kosmiske ordenen og rettferdigheten. Når verden faller i kaos, viser han seg i en ny skikkelse (avatar) og gjenoppretter likevekten.
Krishna i Bhagavad Gita lærer bort plikten (Dharma); Rama i Ramayana viser den ideelle herskeren. Vaishnava-dyrkelsen er ofte bhakti-orientert, en emosjonell, hengiven kjærlighet til Gud. Tempel-pilegrimsreiser, mantraer og høytider (Rama-Navami, Janmashtami for Krishna) preger hele det hinduistiske året.
Utseende og symbolikk
Vishnu avbildes med fire armer som holder konkylie, diskos, kølle og lotus. Hans blå eller svarte hudfarge viser til det uendelige. Ofte sitter han på Shesha, verdensslangen, eller rir på fuglen Garuda. Hans paradis Vaikuntha beskrives som det høyeste riket.
De viktigste aspektene av Vishnu i korte trekk. Feltene nedenfor oppsummerer opprinnelse, funksjon, utseende, tilbedelse, symboler og kulturelle paralleller.
Vishnu er en av de tre hovedguddommene i den hinduistiske Trimurti (Brahma som skaper, Vishnu som bevarer, Shiva som ødelegger), et teologisk konsept som systematiseres i Purânas. Gemal til Lakshmi (velstand og skjønnhet) og Bhûmi (jorden), to av hans shaktier. Ridedyret er Garuda, ørne-mennesket, samtidig erkefiende av slangene.
Vishnu sover på verdensslangen Ṣeṣa (også Ananta, «den endeløse») i det kosmiske melkehavet, fra navlen hans springer lotusen frem, der Brahma sitter og skaper den neste verden.
Han fremtrer i ti hovedavatarer (Daśâvatâra): Matsya (fisk, syndflodens frelser), Kurma (skilpadde), Varaha (villsvin, som hever jorden), Narasimha (løvemennesket), Vamana (dverg), Parashurama (øksebrahmanen), Rama (den ideelle konge), Krishna (den guddommelige elsker og lærer), Buddha (i én tradisjon innlemmet som avatar), Kalki (fremtidig avatar for tidenes ende).
Bevarer av den kosmiske ordenen (Dharma). I hvert Yuga (verdens-tidsalder), når ubalansen mellom Dharma og Adharma blir for stor, inkarnerer Vishnu i en avatar, Krishna i Mahabharata-krigen, Rama i Ramayana, Buddha som reformator.
I den personlige Bhakti–kulten står kjærlighetsforholdet mellom den troende og Gud sentralt; Vishnu er den viktigste bhakti-guddommen foruten Shiva og Devi. I Viśiṣṭâdvaita–teologien til Ramanuja (1100-tallet) er Vishnu det høyeste Brahman, som den enkelte sjelen forenes med i kjærlighet. Beskytter av pliktoppfyllelse i det rette øyeblikk (Krishnas lære i Bhagavadgita).
Antropomorf som en vakker ung mannsskikkelse med blå hudfarge (symbol på den kosmiske uendeligheten, himmelen og havet), fire armer, klædd i gyllengul dhoti (lendekledning) og prangende brokade, med krone og smykker (Kausthuba-edelstenen på brystet, Vanamâlâ-blomsterkransen).
De fire attributtene symboliserer kosmiske funksjoner: Shankha (konkylien Pâñcajanya, urklangen Om), Sudarshana-Chakra (diskos, tid og skjebne), Gada (køllen Kaumodaki, intellektuell makt), Padma (lotus, den rene skapelsen).
Sitter i Padmasana-stilling på en lotus eller hvilende på slangen Ṣeṣa i melkehavet (Anantashayana-formen). I avatarform er han som Krishna ungdommelig-vakker med fløyte, som Rama med pil og bue, som Narasimha løvehodet og vred.
Virkeområde: Vishnu blir tilkalt i alle livsfaser, ved fødsel, bryllup, sykdom, død. Daglige pujaer i hindu-hjem med husalter (bilde av Vishnu/Krishna eller en Shaligrama-stein). Hovedhøytider: Vaikuntha Ekadashi (desember/januar), Vamana Jayanti, Krishna Janmashtami (Krishnas fødsel, august/september, en av de største hinduistiske høytidene), Rama Navami (Ramas fødsel).
I ISKCON-tradisjonen står Hare-Krishna-mantraet (Hare Krishna Hare Krishna, Krishna Krishna Hare Hare) i sentrum av den daglige praksisen.
Tirupati mottar daglig over 50 000 pilegrimer; det frivillige håroffer (tonsure) gjør templet til verdens største giver av menneskehår. Ved sykdom fremsies spesielle Vishnu-mantraer (Viṣṇu-sahasranâma, de 1000 navnene til Vishnu).
Shankha (muskelhorn Pâñcajanya), Sudarshana-Chakra (diskos), Gada (klubben Kaumodaki), Padma (lotus), Garuda (ørn-ridedyr), Śeṣa-slangen (hvilested i melkehavet), tulsi-planten (hellig), Shaligrama-steinen (naturstein som Vishnus manifestasjon), gulgyllen dhoti, blå hudfarge, krone, Kausthuba-edelstenen. Hellig tall: 10 (avatarer), 1000 (Sahasranâma). Hellige planter: tulsi (basilikum), banyantre, lotus.
Krishna og Rama (egne hovedavatarer med verdensomspennende undertradisjoner), Indra (vedisk kongegud, underordnet Vishnu i puranaene), Bishnu/Bisnu (buddhistisk-tibetansk adaptasjon), Marduk (Mesopotamia, bevarer av den kosmiske ordenen, en fellesnevner med Vishnu), Zeus (Grekenland, gudekongen som bevarer), Iuppiter Optimus Maximus (Roma), Ahura Mazda (Persia, kosmisk sannhetsgud).
Funksjonelt: enhver bevarer-gudom som griper aktivt inn i krisetider (teofani), deler funksjoner med Vishnu.
Tilbedelsesritualer
Vishnu er, sammen med Shiva og Brahma, den tredje guden i trimurti, opprettholder og beskytter. Vishnu-tilbedelse (vaishnavisme) er en av de største hinduistiske strømningene.
Daglige pujaer i tempelet og ved det husholdningens alter med tulsi-blader, sandelpasta og kokt ris. Hovedfester: Janmashtami (Krishnas fødsel), Rama Navami (Ramas fødsel), Vaikuntha Ekadashi (i måneden margashira). Pilegrimsmål: Tirupati (Andhra Pradesh), Puri (Jagannath), Vrindavan (Krishna).
Mantraer og påkallelser
Ashtakshara-mantraet «Om Namo Narayanaya» (Mahabharata 13.135) er det sentrale mantraet i vaishnavismen. Vishnu Sahasranama (1000 navn fra Mahabharata 13.149) resiteres daglig. Bhagavad-Gita (Mahabharata 6.23-40) betraktes som den sentrale Vishnu/Krishna-teologien. Vishnu Purana og Bhagavata Purana er de kanoniske fortellertekstene.
Amuletter og beskyttelsessymboler
Tulsi-mala (halskjede av tulsi-tre) og Saligram-steiner (svarte ammonittfossiler fra Gandaki-floden i Nepal) som Vishnus hellige steiner. Shankha (tritonskjell), Chakra (diskos), Gada (klubbe), Padma (lotus) er hans fire symboler. Urdhva-Pundra (tre vertikale linjer på pannen, hvit, gul, rød) er vaishnavaenes kjennemerke.
Vishnus rolle som opprettholder ligner grekernes Zeus (verdens vokter) eller nordeuropeernes Odin (som vandrer i mange skikkelser). Hans inkarnasjoner minner om Kristi menneskeblivelse, men er flere og kontinuerlige.
I moderne vestlige esoteriske tradisjoner forstås Vishnu noen ganger som en arketype for nåde og frelse. Bhagavad Gita er også utenfor hinduismen en filosofisk klassiker.
Et sentralt element i Vishnu-teologien er læren om avatarene, «nedstigningene». Den sier at Vishnu manifesterer seg i verden i en bestemt skikkelse hver gang den kosmiske og moralske ordenen, dharma, er truet.
Den klassiske formuleringen av denne tanken finnes i Bhagavadgita (kapittel 4), hvor Krishna forklarer at han gjenskaper seg selv fra tidsalder til tidsalder for å beskytte de gode, tilintetgjøre ugjerningsmennene og gjenopprette dharma.
Den mest utbredte opplistingen kjenner ti hovedavatarer, dashavatara.
Disse omfatter blant annet fisken Matsya, som overlever flommen; skilpadden Kurma; villsvinet Varaha; menneske-løven Narasimha; dvergen Vamana; Parashurama; Rama, helten i Ramayana; Krishna; i mange lister Buddha; og Kalkin, den fortsatt utestående avataren ved slutten av den nåværende tidsalderen.
Antallet og sammensetningen av listen varierer imidlertid mellom tekster og tradisjoner. Noen kilder teller flere avatarer, andre ordner dem annerledes. Opptaket av Buddha anses av forskningen som en prosess der en konkurrerende religiøs skikkelse ble teologisk innordnet og innlemmet.
Religionsvitenskapelig forklarer avatara-læren hvordan vishnuismen kunne integrere en rekke opprinnelig selvstendige regionale og mytiske skikkelser i et enhetlig system. Krishna og Rama, som hver har egne store kult– og fortellertradisjoner, forstås dermed som manifestasjoner av den ene Vishnu.
Læren er dermed et effektivt teologisk verktøy for integrasjon. Egne oppslag omhandler de viktigste avatarene, blant annet Krishna og Rama.
Den billedlige fremstillingen av Vishnu er sterkt fastlagt og rik på betydning. Guden fremstilles vanligvis med fire armer, hvor han holder sine kjennetegnende attributter.
Disse omfatter muskelhornet shankha, diskosen chakra med navnet Sudarshana, klubben gada og lotusblomsten padma. Hvert av disse attributtene bærer symbolisk betydning; diskosen anses for eksempel som et vern mot uordens krefter, mens muskelen forbindes med urklangen.
Vishnus hudfarge beskrives som mørkeblå eller blåsvart, med henvisning til himmelens og havets vidde. På brystet bærer han ofte lokken shrivatsa og juvelen kaustubha. Hans ridedyr er Garuda, et mektig ørnelignende vesen, halvt menneske, halvt fugl.
En annen, like utbredt bildeform viser Vishnu liggende. I denne fremstillingen, ofte kalt Anantashayana, hviler han på den mangehodede verdensslangen Shesha eller Ananta, som svømmer på det kosmiske urhavet. Fra navlen hans vokser lotusen som Brahma sitter på. Ved hans føtter sitter ofte hans hustru Lakshmi.
Disse ikonografiske konvensjonene har vært forbløffende stabile siden antikken og finnes ved templer over hele Sørasia og i det sørøstasiatiske innflytelsesområdet.
Et av de mest kjente bevarte billedverkene er reliefet av Vishnu hvilende på slangen i Angkor og i hulekomplekset i Mahabalipuram. Bildespråkets fasthet gjorde guden umiddelbart gjenkjennelig over regioner, språk og århundrer.
Vishnus stilling har endret seg betydelig i løpet av den indiske religionshistorien. I de eldste tekstene, de vediske hymnene, er Vishnu til stede, men spiller en forholdsvis underordnet rolle.
Der forbindes han først og fremst med «de tre skrittene» han bruker til å mål kosmos, en handling som knytter ham til vidde og til gjennomtrengningen av verdensrommene. I sentrum av den vediske religionen står imidlertid andre gudheter, blant annet Indra og Agni.
I løpet av det første årtusenet før vår tidsregning og i de følgende århundrene steg Vishnu til å bli en av de to store høyeste gudhetene i hinduismen. Flere utviklinger var involvert i denne prosessen.
Eldre, opprinnelig selvstendige gudheter og heltefigurer, blant annet Narayana, Vasudeva-Krishna og Bhagavat, smeltet sammen med Vishnu eller ble tilordnet ham. Fra disse strømningene utviklet vishnuismen seg som en bred religiøs tradisjon.
De store epikkverkene, Mahabharata med den innebygde Bhagavadgita og Ramayana, samt puranaene, særlig Vishnu-Purana og Bhagavata-Purana, ga vishnuismen dens teologiske og fortellermessige grunnlag.
I disse skriftene fremstår Vishnu som guden som opprettholder verden, som gjennom sine avataraer gang på gang griper redende inn, og som gjøres tilgjengelig for de troende gjennom hengivenhet, bhakti.
Religionsvitenskapelig er denne oppgangen et godt eksempel på at rangordningen i det hinduistiske panteonet ikke er statisk, men har forskjøvet seg over lange tidsrom gjennom sammensmelting, teologisk utarbeidelse og endringer i fromheten.
Vishnu tenkes i den hinduistiske tradisjonen nesten alltid sammen med sin hustru Lakshmi, også kalt Shri. Lakshmi er lykkens, velstandens, overflodens og skjønnhetens gudinne. Den nære forbindelsen mellom de to er så grunnleggende at en egen teologisk skole, Shri-Vaishnava-tradisjonen, setter dem i sentrum av sin lære.
I mytologien fremstår Lakshmi ved kjerningen av melkehavet, ett av de mest kjente puranske fortellingsstoffene, der guder og demoner sammen kjerner urhavet for å vinne udødelighetens drikk.
Fra havet stiger da mange kostbare ting opp, blant annet Lakshmi selv, som velger Vishnu. Hvor enn Vishnu viser seg i sine avataraer, er også Lakshmi, etter en utbredt forestilling, til stede i tilsvarende form: ved Ramas side som Sita, ved Krishnas side som Rukmini.
Den teologiske betydningen av dette paret går utover den blotte tilordningen av gud og hustru. I Shri-Vaishnava-teologien, som har sitt tyngdepunkt i det sørindiske området, anses Lakshmi som mellommannen mellom den troende og Vishnu.
Hun tar imot menneskenes bønner og går i forbønn hos Herren, og hennes barmhjertighet mildner den guddommelige dommens strenghet. Vishnu og Lakshmi oppfattes dermed samtidig som to og som en uoppløselig enhet.
Vitenskapelig viser dette paret et grunntrekk ved den hinduistiske fromheten: den høyeste gudheten forstås ikke som en isolert, men som en relasjonell størrelse, og den kvinnelige siden av det guddommelige, shakti, er avgjørende for gudens virkekraft og tilgjengelighet.
Flere standardverk i litteraturlisten.
Vishnu er opprettholder-guden i Trimurti, den tredje av de store gudene sammen med Brahma (skaperen) og Shiva (ødeleggeren). Han fremstilles typisk med blå hud og fire armer, med konkylie (Shankha), diskos (Sudarshana-chakra), klubbe (Gada) og lotus i hendene.
Vishnu sover i det kosmiske urhavet på verdensslangen Shesha. Når verden er i fare, vekker han seg og tar form som en avatar. Hans hustru er Lakshmi (lykkegudinnen), og hans ridedyr er ørnen Garuda.
Dasavatara (de ti avatarene) er Vishnus inkarnasjoner i kritiske verdensperioder. Blant dem er Matsya (fisken, som redder Vedaene), Kurma (skilpadden fra kjerningsmyten), Varaha (villsvinet, som hever jorden), Narasimha (manne-løven, som dreper Hiranyakashipu) og Vamana (dvergen, som overlister Bali). Videre følger Parashurama (krigerbrahmanen), Rama (helten i Ramayana), Krishna (læreren i Bhagavadgita), Buddha (som i hinduistisk forståelse regnes som en avatar av Vishnu) og Kalki (den kommende avataren ved verdens ende). Krishna og Rama er de mest populære avatarene.
Against its influence, cross-cultural tradition names these protective means:
Compare in the Protection Compass →Recommended protective means
The simplest protective means in this collection: 41 layers of fine gold 999, platinum, silver and silicon, manufactured in Ruhla, Thuringia. It requires no activation, is bound to no person, and is effective within a radius of around 50 meters, even without being worn.
Related Beings

Isarnixe: vannånd fra Isarauene ved München, kjent for sitt dødelige lokkerop. Sagn, opprinnelse ...

Kul, vann- og fiskeånden i samisk tradisjon. Opprinnelse, forholdet til vannguden Čáhcealmmái og ...

Hotoru, vindånden og livgiveren av åndedrett til pawnee-folket. Opphav, Hako-seremonien og religi...

Ghillie Dhu, den sky, godhjertede skogsanden i de skotske Highlands. Opprinnelse, kledningen av l...

Yamadūta er dødsbudene i tjeneste hos Yama, dødsherren i den indisk-buddhistiske tradisjonen. Når...

Silvanus, den romerske guden for skoger, marker og grenser. Opprinnelse, den private kulten til d...